nesjenger

Om å leve en naturlig hverdag.

Archive for the ‘Tanker rund selvhealing og alternativ medisin’ Category

Stresshodepine

Ungen får tenner for tiden, og i natt var jeg oppe tre ganger for å skifte bæsjebleie, her i huset er nemmelig det å få tenner synonymt med løs mage om natten. Stakkars lille Puppi er med andre ord ganske sliten, og det er jeg også. Vi har prøvd alt fra kamille te, og homeopatisk medisin til dentinox. Men det som egentlig hjelper best er å få ligge klin inntil mamma og kose hele natten. Jeg har selfølgelig ikke noe imot det akkurat nå, han har behov for meg, og det at jeg faktisk slår både homeopat medisin og dentinox ned i støvlene er jo et kompliment i seg selv;) Men i dag våknet jeg altså opp med en begynnende spenningshodepine, og da kan man jo fort gå fra hverdagshelt til litt mindre hverdagshelt hvis man ikke tar seg sammen.
Da jeg var gravid hadde jeg et par runder hvor jeg hadde skikkelig vondt i hode, og siden jeg på død og liv ikke skulle ta smertestillende, så måtte jeg finne en annen løsning. Og løsningen kom i form av peppermyntete. Peppermynte er nemmelig naturlig smertestillende. Hvis hodepinen først har fått satt seg så har det lite effekt, men hver gang jeg kjenner at jeg begynner å få hodepine så lager jeg en kopp med peppermyntete, og før jeg er ferdig med å drikke den, er som regel den begynnende hodepinen borte.
Jeg kjøper min pepprmyntete på helsekosten, og bruker et merke som heter kloster. imageDe har peppermynte i løsvekt, og jeg liker det best. Jeg har også prøvd «three mint» fra Pukka, og den er også god.image

Til slutt vil jeg legge til litt informasjon fra Rolv.no om forsiktighet ved bruk av pepermynte:

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

«Peppermynte regnes som en trygg urt å bruke i form av te, men på grunn av et relativt høyt innhold av garvestoffer i urten, bør langvarig og sammenhengende bruk av peppermynte unngås. Den muskelavslappende virkningen av peppermynte kan gjøre at lukkemuskelen mellom spiserøret og magen også blir avslappet, noe som kan føre til at magesyre kommer opp i spiserøret og forårsaker halsbrann. Derfor bør personer som lett får halsbrann unngå peppermynte, da den kan forverre plagene.

Utvortes bruk av peppermynteolje eller mentol regnes også som trygt, men høye konsentrasjoner kan gi kløe, utslett og hodepine, og enkelte er hypersensitive for urten. Ved inhalasjon av damp med peppermynte må øynene holdes lukket. Ikke bruk eterisk olje av peppermynte hvis du lider av epilepsi eller andre nerveforstyrrelser. Den eteriske oljen av peppermynte må heller ikke brukes av gravide og ammende, da den bl.a. kan redusere melkeproduksjonen. Peppermynteolje skal ikke brukes sammen med homeopatiske midler.»

Gå inn på: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/ment_pip.htm
Og les mer om pepermynte og den egenskaper der.

Slutte å spise hvit sukker

Etter en uke uten hvit sukker så dro vi til Dannmark, og da ble fristelsene for store, så da la jeg prosjektet på hylla en stund. Men nå er jeg tilbake og igang igjen:-)

Slutte å spise hvit sukker

Jeg har gjennom årene prøvd meg på utallige måter å trappe ned godteri på. Bl.a. Har jeg prøvd å kunn spise godteri på lørdager, å kutte det ut helt eller og la søtsuge regulere seg selv, og jeg har sprukket hver gang. Nå er jeg igang igjen med en ny måte å kutte ut godteri på ved å kutte ut alt med hvit sukker. Tanken min bak dette er at ved å kutte ut hvit sukker vil jeg automatisk kutte ut veldig mye usunn mat. Men jeg kan fortsatt bruke muscovado sukker hvis jeg baker, eller annen naturlog søtning som daddler, bananer, stevia, agave eller yacon sirup, honning osv. Jeg kan fortsatt spise sjokolade som er laget med disse alternativene og jeg kan boltre meg i frukt. Og i følge min teori vil dette gjøre at jeg ikke sprekker så lett.
Jeg begynte dette prosjektet den 4.4.2013, og jeg skal ta en uke av gangen og se hvordan det går. Jeg oppdaterer her hver uke, så følg med:-)
Her er litt informasjon om hvit sukker: http://www.alternativmedisin.no/artikler/sukker.htm

Tanker om det å gråte

I går så jeg noe trist på tv som gjorde at jeg begynte å gråte, og mens jeg satt der med tårer i øynen og skjelvende underleppe så tenkte jeg at det egentlig hadde vært ganske deilig å bare slippe løs litt og gråte ferdig. Men jeg gjorde ikke det, jeg holdt tilbake og stoppet meg selv. Dette har jeg gjort meg noen tanker om det siste døgnet. Jeg tenker at gråte er jo egentlig det samme som og le, et uttrykk og en reaksjon på noe. Men av en eller annen grunn så har det å gråte blitt noe vi helst ikke skal gjøre. Jeg vet at det er en del teorier på hvorfor det har blitt sånn. F.eks. utsagnet «store gutter gråter ikke» og at når du er liten så blir du trøstet hvis du gråter med settninger som at «det er ikke noe å gråte for» og «du trenger ikke å gråte.»
Jeg føler at gråt nesten er litt missforstått. Jeg tror at gråt er en form for naturlig healing, men at vi nesten er blitt litt redde for mennesker som gråter. Vi vil gærne stoppe dem fra å gråte for det er på en måte ubehagelig, og det får oss til å føle oss litt hjelpesløse siden vi ikke helt vet hva vi skal gjøre. Det var det jeg følte på i går da jeg gjærne ville gråte men lot vær. Jeg var redd for at det kom til å bli litt ubehagelig for Rico, at han skulle føle at han måtte trøste meg, og gjøre meg «glad» igjen. Men jeg trengte egentlig bare å gråte litt akkurat som at jeg hadde trengt å le hvis det hadde vært morro det som skjedde på tv. Jeg mener ikke at man ikke skal bry seg når andre mennsker gråter, det er jo et uttrykk for at du er trist. Men kanskje vi skulle hatt litt mindre fokus på å stillne gråten og litt mer fokus på å gi personen rom til å gråte og en skulder å gråte på hvis det er nødvendig.

Tanker om den frie vilje

Jeg fant dette sitatet i baldet Visjon i en artikkel om en mann som heter Morten Eriksen. Han jobber med spiritull livsveiledning, healing og meditasjon. Jeg syns det i to settninger sier så mye om mennesket:

«Du er allerede fullkommen akkurat slik du er. Men innefor dualistbevistheten er det svert vanskelig å forstå dette»

I artikkelen snakker Morten om at vi som oftest lever i et begrenset forhold mellom greit og ikke greit. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Mye av livet mitt har jeg brukt på å ha dårlig samvittighet, og forsøke og rettferdig gjøre hvem jeg er og å passe inne i samfunnet slik det er konstruert. Et eksempel på det er da jeg ble vegetarianer. Hovedgrunnen til at jeg tok dette valget var at jeg ville gå ned i vekt. I mitt hode var jeg for tjuk i forhold til det jeg oppfattet som det perfekte. Jeg gikk også i en klasse hvor flertallet av jentene var vegetarianere så det var slik jeg fikk ideen. Jeg ble ikke tynn, jeg var heller aldri tjukk, men jeg hadde et bilde i hodet av hvordan jeg idielt sett skulle se ut basert på hva jeg hadde lest og sett. Senere har jeg endret min grunn til å være vegetarienar, nå handler det om det politiske aspektet, at jeg ikke støtter en industri som produserer dyr som varer.

Jeg lurer på hva det er som gjør oss så opptatt av hva som er greit og ikke greit? Oppdrar vi barna våre til å leve sånn? Har vi mistet kontakt med oss selv, eller ligger det i menneskets natur? Jeg husker at jeg fram til en viss alder ikke irriterte meg over at bussen var for sen, eller for full, det gikk meg hus forbi. Men så lærte jeg at jeg skulle reagere med å bli irritert når bussen var sen, og gjerne klage på det til andre senere. Det var vist ikke greit at bussen var sen. Dette holdt jeg på med i noen år, men så skjønte jeg at det ikke leder noe sted henn, og at jeg hadde valget mellom å bli irritert eller ikke.

Kanskje dette er det som heter den frie vilje?

I mine øyne så er media og de kapitalistiske verdiene gode på å drepe den frie vilje ved å spille på følelsen av å ikke være bra nok, og ved å skape reddsel. Jeg så en reklame her om dagen for vita hjertegod hvor en frisk og sunn kvinne (sett fra idealets side) sa «viste du at feil fett kan føre til hjerte og kar sykdommer…?» Jeg vil si at settninger som dette skremte livet, bokstavelig talt, av mine besteforeldre. Og det er bare en side av saken, for hvis du leser litt om akkurat denne påstanden så vil du finne ut at den holder ikke vann. Men vita hjertegod og alle de andre produktene der ute som spiller på reddesel og selvfølelse selger som bare det.

Men det siste halve året så har jeg også følt at det i bunn og grunn ikke handler om dette heller, det handler om enkeltindividet, det handler om meg og hva jeg velger å tro på. Jeg kan skylde på samfunnet så mye jeg vil, men det er jo jeg som velger. Kanskje livet handler om å finne kjærligheten til seg selv. Jeg tror at vi som mennesker kan bli sterke sammen hvis vi finner kjærligheten til oss selv og handler deretter. For hvis vi finner kjærligheten til oss selv så vil vi være tilfredse, vi ville ikke vært så lettlurte, vi vil ikke føle at lykken ligger i det materielle. Jeg tror også at vi vil bli friskere.
Jeg tror også at hvis vi hadde handlet ut fra kjærlighet til oss selv så hadde vi heller ikke hatt et behov for å dømme andre. Ofte føler jeg at jeg dømmer andre for å føle meg bedre selv. Men om jeg hadde hatt fulstendig kjerlighet til meg selv så hadde jeg ikke hatt det behovet.

Men så kommer jo spørsmålet om det er mulig å leve et liv hvor du har 100% kjærlighet til deg selv? Er det mulig og ikke la seg påvirke av de samfunnsskapte idealene i det hele tatt? Jeg tror faktisk ikke det. Men jeg tror det er mulig å komme ganske mye nærmere kjærlighet til seg selv en det de fleste er i dag.
I artikkelen jeg hentet sitate fra sto det at i stede for å fokusere på å ha det bra eller ikke bra, så kan man velge hva man vil ha det bra med, og her har jeg tenkt til å starte min vei mot kjærlighet til meg selv. Det krever nok litt trenign og tolmodighet, men jeg har jo allerede kommet dit at jeg vil ha det bra mens jeg venter på bussen, så jeg er optimistisk.

Placebo

Jeg gjorde meg noen tanker om placebo efekten og alternativ medisin i dag. Et av argumentene mot alternativ medisin er at det bare er placebo, men hva om argumente om placebo kan brukes til å understøtte det alternative? Holistisk healing baserer seg på at ideen om healing hos heleren er det som skal til for at det skal oppstå en healing. Resten er energier som blir overført til personen som mottar healing. Og med placebo er det jo ideen om at du får smertelindring som gjør at kroppen utløser de nødvendige prosessene for å lindre smerte. Og under forsøk med placebo så har ofte ikke den som har gitt placebo vist om det var placebo eller ikke, og dermed ikke kunnet påvirke situsjonen med egne tanker og ideer. Jeg har ingen bevis for dette men jeg tror tankens kraft er sterkere en vi tror. Med placeboefekten har mennesker med store smerter  blitt helt smertefrie bare ved hjelp av saltvansoppløsning, når de har trodd det var morfin. Og jeg tenker at det er ikke så lenge siden vi trodde at blodlating var en måte å kurere sykdom på, det vet vi nå at ikke er tilfelle. Så hva annet er det vi ikke vet?

image

Da jeg ble gravid fikk jeg pluttselig det problemet at jeg tok den minste ting veldig personelig. Jeg kunne bli kjempe lei meg. Jeg har hatt dette problemet i mindre grad hele livet, men nå tok det helt av. Jeg tenkte førs at dette var vel de humørsvingningene som fulgte med det å være gravid. Men etterhvert så fikk jeg følelsen av at jeg var i en slags utvikling. Det skjer jo mye med deg når du blir gravid, og de fleste kjenner godt til de fysiske forandringene/plagene. Venninnen min som nettopp har blitt mor og jeg snakket forje gang jeg var hos henne om hvor mange ganger hun hadde måttet opp om natten for å tisse og at hun hadde generelt sover så dårlig mot slutten av graviditeten. Vi kom fram til at kanskje er det for å forberde deg på at du også må opp flere ganger om natten når babyen kommer, så det ikke blir et sjokk for deg? Jeg har et veldig holistisk (helhetlig) syn på livet, og jeg begynnt å fundere på om disse humørsvingningene var en indiksajon på noe jeg måtte jobbe med mentalt for å bli klar til at barnet skulle komme. Jeg kontaktet Azaris som driver med referansepunktterapi (gå inn på www.referansepunkt.no for å lese mer om dette) og ba om en time med han for å få løst opp i eventuelle traumer og trossystemer som kunne føre til at jeg tok alt så personelig. I følge referansepunktterapi og også en del forskning så arver vi trossystemer fra forfedre, og min mormor tar ting veldig personelig, så vi jobbet en del med min mormor og med meg. Og vi ba om at de forandringene som skjedde i meg også måtte skje i barnet. Etter dette så gikk problemet helt bort. Og nå er det som jeg først avfeide som en humørsvinging, blitt til spørsmålet om vi faktisk har missforstått/glemt hva vi egentlig går igjennom som gravide? Hva om vi faktisk får en pekepinn på hva vi bør jobbe med mentalt under graviditeten for å forberede oss på å bli mødre? Jeg fant senere ut at mitt barn mest sannsynelig blir født i krepsens tegn, og krepsen er ofte både følsome og tankefulle. For en følsom tenker å arve et trossystem som handler om å ta alt personlig er jo heller ikke ideelt. Jeg mener ikke at barna arver alle våre dårlige sider hvis vi ikke gjør noe med de når vi er gravide, men hva om dette var spesielt viktig akkurat for han og for meg?

Er dette noe du kjenner deg igjen i? Eller er det helt gresk? Jeg tar gjerne imot komentarer og diskusjoner på dette tema.

Wordpress Theme.