Ungen får tenner for tiden, og i natt var jeg oppe tre ganger for å skifte bæsjebleie, her i huset er nemmelig det å få tenner synonymt med løs mage om natten. Stakkars lille Puppi er med andre ord ganske sliten, og det er jeg også. Vi har prøvd alt fra kamille te, og homeopatisk medisin til dentinox. Men det som egentlig hjelper best er å få ligge klin inntil mamma og kose hele natten. Jeg har selfølgelig ikke noe imot det akkurat nå, han har behov for meg, og det at jeg faktisk slår både homeopat medisin og dentinox ned i støvlene er jo et kompliment i seg selv;) Men i dag våknet jeg altså opp med en begynnende spenningshodepine, og da kan man jo fort gå fra hverdagshelt til litt mindre hverdagshelt hvis man ikke tar seg sammen.
Da jeg var gravid hadde jeg et par runder hvor jeg hadde skikkelig vondt i hode, og siden jeg på død og liv ikke skulle ta smertestillende, så måtte jeg finne en annen løsning. Og løsningen kom i form av peppermyntete. Peppermynte er nemmelig naturlig smertestillende. Hvis hodepinen først har fått satt seg så har det lite effekt, men hver gang jeg kjenner at jeg begynner å få hodepine så lager jeg en kopp med peppermyntete, og før jeg er ferdig med å drikke den, er som regel den begynnende hodepinen borte.
Jeg kjøper min pepprmyntete på helsekosten, og bruker et merke som heter kloster. De har peppermynte i løsvekt, og jeg liker det best. Jeg har også prøvd «three mint» fra Pukka, og den er også god.

Til slutt vil jeg legge til litt informasjon fra Rolv.no om forsiktighet ved bruk av pepermynte:

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

«Peppermynte regnes som en trygg urt å bruke i form av te, men på grunn av et relativt høyt innhold av garvestoffer i urten, bør langvarig og sammenhengende bruk av peppermynte unngås. Den muskelavslappende virkningen av peppermynte kan gjøre at lukkemuskelen mellom spiserøret og magen også blir avslappet, noe som kan føre til at magesyre kommer opp i spiserøret og forårsaker halsbrann. Derfor bør personer som lett får halsbrann unngå peppermynte, da den kan forverre plagene.

Utvortes bruk av peppermynteolje eller mentol regnes også som trygt, men høye konsentrasjoner kan gi kløe, utslett og hodepine, og enkelte er hypersensitive for urten. Ved inhalasjon av damp med peppermynte må øynene holdes lukket. Ikke bruk eterisk olje av peppermynte hvis du lider av epilepsi eller andre nerveforstyrrelser. Den eteriske oljen av peppermynte må heller ikke brukes av gravide og ammende, da den bl.a. kan redusere melkeproduksjonen. Peppermynteolje skal ikke brukes sammen med homeopatiske midler.»

Gå inn på: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/ment_pip.htm
Og les mer om pepermynte og den egenskaper der.

Etter at jeg ble gravid har tanken på å føde selvfølgelig vært veldig sentral for meg. Jeg begynte tidlig å lese om dette for jeg ville gjærne forberede meg på det som skulle komme. Så da jordmor lurte på om jeg hadde noen spørsmål om fødsel, eller om det var litt for tidlig å tenke på dette enda, hadde jeg alt pløyd igjennom det biblioteket hadde av bøker om tema. Jeg hadde sett de dokumentarene jeg kunne oppdrive og googlet alt fra epidural til hjemmefødsel i vann. Jeg hadde lest blogger og sett på bilder av når babyens hode kommer ut igjen og igjen for å forsøke å forne meg med at dette skal skje med meg. Jordmor forsto meg godt, og svarte på de spørsmål jeg hadde rundt de tanker jeg har gjort meg.

Men ofte når jeg forteller andre at jeg har gjort massevis av research om fødsel fordi jeg vil forberede meg, så forteller de meg bare at jeg kan ikke forberede meg på en fødsel. Jeg skjønner dette, og jeg er enig i at jeg ikke kan forberede meg på en fødsel for jeg vet jo ikke om det blir en lang eller kort, komplisert eller lett fødsel. Men jeg kan gi meg selv mange alternativer til å takkle det som skal komme. Hvis alt går som det skal så vil jeg føde hjemme i vann, for meg er det det som er mest riktig, og mest naturlig. Jeg er ikke syk, jeg skal føde, og jeg føler at det beste stede å føde på for meg er hjemme. Men med dette valget har også behovet for å jobbe meg igjennom det faktum at jeg kan få beskjed om at jeg må forflyttets til sykehuset fordi fødselen ikke har den framgang jordmor mener at den skal ha, og skuffelsen det kan bære med seg for meg. Dette har vært en viktig og lærerik prosses for meg. Jeg har også måttet jobb med min reddsel for keisersnitt. Jeg er redd for at dette ikke er like bra for barnet, og at det kommer til å gjøre meg veldig redusert den første tiden etter fødselen siden det er en større oprasjon. Men jeg har lest om dette også og sett at mange kvinner har gått igjennom keisersnitt og klart seg like fint som de som føder på vanlig måte. Jeg er helt trygg på at jeg kommer til å bli tatt godt vare på av jordmor. Og etter å ha lest om og sett dokumentarer om hjemmefødsler ser jeg det som et like sikkert, om ikke et sikkrere valg en sykehuset. Jeg ambefaler alle som er nyskjerrige på hjemmefødsel og se «buisniss of being born» som handler om hjemmefødsel vs sykehusfødsel i USA. Sykehusfødsel er nok ganske anderledes fra Norge i USA men hjemmefødsel er mye det samme. Denne dokumentaren har også en oppfølger som heter «more buisniss of being born» og her er det bl.a. intervjuer med kjendiser som enten gjennomførte hjemmefødsel eller planla det og så måtte endre planen og dra på sykehuset, og hvordan de opplevde det. Det er også et langt intervju med jordmoren Ina May Gaskin og hennes praktis og syn på fødsel. Du kan også gå inn på www.thefarmmidwives.org og lese om henne der.

I tillegg til å jobbe meg igjennom valgene jeg har, har denne prosessen gjort at jeg har skjønt at det ikke finnes noen snareveier når det kommer til fødsel, jeg kan ikke gå rundt jeg må gå igjennom. Dette har jeg skrevet på en post it lapp og hengt på speilet på badet for å minne meg på det. Jeg tror at mye av researchingen jeg har gjort handler om at jeg var redd og lette etter en snarevei. Men det har ført til at jeg har skjønt at å føde er større en meg,  jeg kan ikke kontrolere det. Men jeg kan sammarbeide med kroppen min og babyen min, og anerkjenne at jeg skal gjennomføre en fødsel.

Det er dette jeg mener med å være forberedt.

Jeg syns det er spesielt at helsedirektoratet mener det er bedre å drikke lettbrus en vanlig brus når du er gravid. Det er jo spesielt at de tror dette er løsningen for mennesker i det hele tatt.

Jeg har planer om å prøve å bruke hovedsakelig tøybleier når babyen kommer, og i anlednign dette har jeg gått til inkjøp av et merke som heter Bitti D’lish. Disse har en type bleier som heter snap in one. Disse er som vanelige bleier å ta på men de har et innlegg som du tar ut og vasker. Du kan også vaske hele bleia hvis du trenger det. Dette var den som hadde flest fornøyde brukere da jeg sjekket komentarene hos bleieboden.no hvor jeg kjøpte dem, de var til og med omtalt som pappavenlige:-) Jeg gleder meg til å prøve ut dette, og jeg skal oppdatere her hvordan det går.

Jeg har gått for kongeblå (bare navnet på fargen var hverdt det) men det fins mange farger og de er super myke og innleget er laget av økologisk bambus.

Da jeg ble gravid fikk jeg pluttselig det problemet at jeg tok den minste ting veldig personelig. Jeg kunne bli kjempe lei meg. Jeg har hatt dette problemet i mindre grad hele livet, men nå tok det helt av. Jeg tenkte førs at dette var vel de humørsvingningene som fulgte med det å være gravid. Men etterhvert så fikk jeg følelsen av at jeg var i en slags utvikling. Det skjer jo mye med deg når du blir gravid, og de fleste kjenner godt til de fysiske forandringene/plagene. Venninnen min som nettopp har blitt mor og jeg snakket forje gang jeg var hos henne om hvor mange ganger hun hadde måttet opp om natten for å tisse og at hun hadde generelt sover så dårlig mot slutten av graviditeten. Vi kom fram til at kanskje er det for å forberde deg på at du også må opp flere ganger om natten når babyen kommer, så det ikke blir et sjokk for deg? Jeg har et veldig holistisk (helhetlig) syn på livet, og jeg begynnt å fundere på om disse humørsvingningene var en indiksajon på noe jeg måtte jobbe med mentalt for å bli klar til at barnet skulle komme. Jeg kontaktet Azaris som driver med referansepunktterapi (gå inn på www.referansepunkt.no for å lese mer om dette) og ba om en time med han for å få løst opp i eventuelle traumer og trossystemer som kunne føre til at jeg tok alt så personelig. I følge referansepunktterapi og også en del forskning så arver vi trossystemer fra forfedre, og min mormor tar ting veldig personelig, så vi jobbet en del med min mormor og med meg. Og vi ba om at de forandringene som skjedde i meg også måtte skje i barnet. Etter dette så gikk problemet helt bort. Og nå er det som jeg først avfeide som en humørsvinging, blitt til spørsmålet om vi faktisk har missforstått/glemt hva vi egentlig går igjennom som gravide? Hva om vi faktisk får en pekepinn på hva vi bør jobbe med mentalt under graviditeten for å forberede oss på å bli mødre? Jeg fant senere ut at mitt barn mest sannsynelig blir født i krepsens tegn, og krepsen er ofte både følsome og tankefulle. For en følsom tenker å arve et trossystem som handler om å ta alt personlig er jo heller ikke ideelt. Jeg mener ikke at barna arver alle våre dårlige sider hvis vi ikke gjør noe med de når vi er gravide, men hva om dette var spesielt viktig akkurat for han og for meg?

Er dette noe du kjenner deg igjen i? Eller er det helt gresk? Jeg tar gjerne imot komentarer og diskusjoner på dette tema.