Da jeg ble gravid fikk jeg pluttselig det problemet at jeg tok den minste ting veldig personelig. Jeg kunne bli kjempe lei meg. Jeg har hatt dette problemet i mindre grad hele livet, men nå tok det helt av. Jeg tenkte førs at dette var vel de humørsvingningene som fulgte med det å være gravid. Men etterhvert så fikk jeg følelsen av at jeg var i en slags utvikling. Det skjer jo mye med deg når du blir gravid, og de fleste kjenner godt til de fysiske forandringene/plagene. Venninnen min som nettopp har blitt mor og jeg snakket forje gang jeg var hos henne om hvor mange ganger hun hadde måttet opp om natten for å tisse og at hun hadde generelt sover så dårlig mot slutten av graviditeten. Vi kom fram til at kanskje er det for å forberde deg på at du også må opp flere ganger om natten når babyen kommer, så det ikke blir et sjokk for deg? Jeg har et veldig holistisk (helhetlig) syn på livet, og jeg begynnt å fundere på om disse humørsvingningene var en indiksajon på noe jeg måtte jobbe med mentalt for å bli klar til at barnet skulle komme. Jeg kontaktet Azaris som driver med referansepunktterapi (gå inn på www.referansepunkt.no for å lese mer om dette) og ba om en time med han for å få løst opp i eventuelle traumer og trossystemer som kunne føre til at jeg tok alt så personelig. I følge referansepunktterapi og også en del forskning så arver vi trossystemer fra forfedre, og min mormor tar ting veldig personelig, så vi jobbet en del med min mormor og med meg. Og vi ba om at de forandringene som skjedde i meg også måtte skje i barnet. Etter dette så gikk problemet helt bort. Og nå er det som jeg først avfeide som en humørsvinging, blitt til spørsmålet om vi faktisk har missforstått/glemt hva vi egentlig går igjennom som gravide? Hva om vi faktisk får en pekepinn på hva vi bør jobbe med mentalt under graviditeten for å forberede oss på å bli mødre? Jeg fant senere ut at mitt barn mest sannsynelig blir født i krepsens tegn, og krepsen er ofte både følsome og tankefulle. For en følsom tenker å arve et trossystem som handler om å ta alt personlig er jo heller ikke ideelt. Jeg mener ikke at barna arver alle våre dårlige sider hvis vi ikke gjør noe med de når vi er gravide, men hva om dette var spesielt viktig akkurat for han og for meg?

Er dette noe du kjenner deg igjen i? Eller er det helt gresk? Jeg tar gjerne imot komentarer og diskusjoner på dette tema.