I går så jeg noe trist på tv som gjorde at jeg begynte å gråte, og mens jeg satt der med tårer i øynen og skjelvende underleppe så tenkte jeg at det egentlig hadde vært ganske deilig å bare slippe løs litt og gråte ferdig. Men jeg gjorde ikke det, jeg holdt tilbake og stoppet meg selv. Dette har jeg gjort meg noen tanker om det siste døgnet. Jeg tenker at gråte er jo egentlig det samme som og le, et uttrykk og en reaksjon på noe. Men av en eller annen grunn så har det å gråte blitt noe vi helst ikke skal gjøre. Jeg vet at det er en del teorier på hvorfor det har blitt sånn. F.eks. utsagnet «store gutter gråter ikke» og at når du er liten så blir du trøstet hvis du gråter med settninger som at «det er ikke noe å gråte for» og «du trenger ikke å gråte.»
Jeg føler at gråt nesten er litt missforstått. Jeg tror at gråt er en form for naturlig healing, men at vi nesten er blitt litt redde for mennesker som gråter. Vi vil gærne stoppe dem fra å gråte for det er på en måte ubehagelig, og det får oss til å føle oss litt hjelpesløse siden vi ikke helt vet hva vi skal gjøre. Det var det jeg følte på i går da jeg gjærne ville gråte men lot vær. Jeg var redd for at det kom til å bli litt ubehagelig for Rico, at han skulle føle at han måtte trøste meg, og gjøre meg «glad» igjen. Men jeg trengte egentlig bare å gråte litt akkurat som at jeg hadde trengt å le hvis det hadde vært morro det som skjedde på tv. Jeg mener ikke at man ikke skal bry seg når andre mennsker gråter, det er jo et uttrykk for at du er trist. Men kanskje vi skulle hatt litt mindre fokus på å stillne gråten og litt mer fokus på å gi personen rom til å gråte og en skulder å gråte på hvis det er nødvendig.